For èn måned siden plasserte jeg bagasjen i bilen og dro med vertsmor til flyplassen, etter nesten 10 måneder i USA. Siden vi var tidlig ute satt vi en liten stund og bare pratet, og det føltes absolutt ikke ut som at jeg skulle hjem. Reiste jo en god del mens jeg var der, så hver gang jeg dro til flyplassen skulle jeg jo også tilbake, så den følelsen hadde jeg da også. Tilslutt var det på tide å komme seg til gaten, og da vertsmor braste ut i tårer klarte heller ikke jeg å holde det tilbake.. Hulket bare og fikk knapt sakt et ord, mens hun fortate hvor glad hun var for å hoste enda en student, enda den forrige skulle være den siste. Det å høre hvor spesiell du er, og at huset vil alltid være åpent for meg om jeg vil komme hjem en tur. Da jeg kom til chicago skulle jeg ta frem et magasin jeg hadde kjøpt, og under det lå det en pakke, som vertsmor hadde pakket ned uten at jeg visste det! Trodde jeg var ferdig med å gråte, men da jeg så scrapbooken hun hadde laget ble det vanskelig. Det var med bilder fra hele året mitt, pluss et brev tilslutt. Hun skrev akkurat da til meg at jeg måtte sjekke baggen min, men da hadde jeg akkurat sett det. Jeg ba henne sjekke sengen hennes, for jeg hadde lagt en gave der også. Hadde bestilt et armbånd der jeg fikk inngravert ''Mother by Heart''. Hun er så absolutt min ekstra mamma 



Selve reisen hjem gikk helt greit, fra Alabama og hele veien til norge var jeg sammen med ei anna norsk jente, også møtte vi enda ei i Chicago. EF hadde gjort det klart tidligere at vi måtte klare oss selv, for n er de ''ferdige' med oss, men de kunne veilede oss om det skulle være noe. Enda så sto det ei dame på flyplassen i Chicago og tok oss imot, og skulle vise oss vei til neste gate. Hun sa det var på samme terminal, så vi sa vi klarte oss selv derfra. Flaks at vi ikke satt oss ned å spiste der, for brukte nok lang tid på å finne ut selv at vi måtte ned en rulletrapp, bort til en annen del av bygningen, for så ta et av de togene til en annen terminal. Flott, takk for hjelpen liksom! Vi satt ikke sammen på flyet, men hun satt rett foran meg fra chicago til london. Kjipt at EF ikke plasserte oss ved siden av hverandre.. Vi kom oss hvertfall til Heathrow, og på bussen mellom terminalene ble vi også kjent med den tredje jenta. Systemet her var helt ræva. Fra vi kom ut av flyet hadde vi 1 time på oss, men vi trodde det skulle gå bra. De på flyplassen sa vi var litt sene, så vi fikk gå gjennom fast track i tillegg, men det var i sikkerhetskontrollen det gikk galt. Såklart ble den ene baggen min stoppet, og det tok evigheter for at de sjekket den, uansett hvor mye jeg maste på dem. Etter sikkert 20 minutters venting var det bare 5-10 minutter til flyet skulle ta av, og etter å ha maset på jentene om at de måtte løpe for å rekke det, så sto de der enda og ventet på meg ♥ Tilslutt tok han endelig baggen min, og da ba jeg jentene om å løpe som faen til gaten. Mens han tok ut èn og èn ting av baggen, så stappet jeg det i ryggsekken. Når det va gjort så han på meg og sa ''now.. RUN!'' Så ja, jeg kastet ryggsekken på og slengte baggen over skuldra og løp som en idiot bort til en rulletrapp, og nærmest dyttet folk til siden mens jeg unnskyldte meg med at jeg måtte rekke et fly. Så klarte jeg å løpe feil vei for det var så sinnsykt dårlig markert, så måtte jeg ned en heis, hvor jeg var bare ett sekund unna å rekke den.. Kom meg raskt på neste og fikk trekke pusten, og alle spurte om det gikk bra, og ønsket meg lykke til. Jeg ante ikke hva klokken var, eller om flyet hadde lettet.. Jeg så skiltet til gaten i det fjerne, så løp mens jeg tenkte på den gruppa ''Feeling like a retard when you run with your backpack on.'' Kom meg hvertfall til gaten, men der satt også jentene.. Fikk ny billett, og ombooket billetten fra gardemoen til evenes. Når vi kom til Oslo var såklart koffertene igjen i London, så de fikk jeg ikke for et par dager senere.. Typisk!



På flyplassen skulle søstra, søskenbarne og to av mine besteveninner hente meg, men rett før landing sa de at de ble nok litt sein. Men jeg gikk bare ut får å vente siden det ikke var mye annet å gjøre, å rett utenfor ved rullebandet sto de og ventet, med norske flagg og alt! Jeg skjønte ingenting, for jeg så dem ikke før de nærmest hoppet på meg. Tårene strømmet på, herregud for en herlig følelse det var å komme hjem til noen av mine yndlingsjenter 



Har så mye annet å dele, bilder og andre hendelser fra dagene før jeg reiste. Mine kjære veninner hadde til og med laget en video til meg, der de sang og spilte Stay av rihanna.. Grein som en unge, både fordi jeg ble så rørt, men også for at det var så morsomt, og i tillegg veldig trist! En veldig god blanding kan man si. Savner de alle sammen, så utrolig mye ♥ Blir nok ikke så alt for lenge til jeg tar turen tilbake.




Hei! Jeg heter Hilde, er 17 år og kommer fra en liten plass i Nordland. Dette skoleåret tilbringer jeg i Decatur, Alabama som utvekslingstudent gjennom organisasjonen EF. Om det er noe du lurer på kan du kontakte meg på Hild3x@hotmail.com.

Legg meg til som venn


ARKIV

· Juni 2013 · Mai 2013 · April 2013 · Mars 2013 · Februar 2013 · Januar 2013 · Desember 2012 · November 2012 · Oktober 2012 · September 2012 · August 2012 · Juli 2012 · Juni 2012


KATEGORIER

· Bahamas 2013 · Blogg · Events · Florida 2013 · Graduation 2013 · Innkjøp · Makeup/hår/skjønnhet · New York 2013 · Oregon 2012 · Prom 2013 · San Francisco 2013 · Sponsing · Spørsmål · Trips · Utveksling

LINKER

· blogg.no · Emmaaaiusa · Få din egen blogg!

DESIGN

Designet er laget av Katrine.

hits